Ny treningsplan!
Livet som maratontrener er virkelig noe for spesielt interesserte. For en stund siden var det én ting jeg brukte mer tankevirksomhet på enn jeg tør innrømme for andre enn nerder (mannen min og noen folk på Insta og Strava): Skulle jeg, eller skulle jeg ikke kvitte meg med hele Endomondo?
Jeg var storfornøyd med Endomondo da jeg trente til halvmaraton i fjor. Programmet var krevende, men effektivt. Samtidig jeg pådro jeg meg jo en liten skade midt i, som gjorde at jeg måtte ta en måneds pause fra hele løpinga. Så endte opp med å ikke følge det helt så slavisk som jeg gjorde de første månedene.
Men tanken var nå uansett å følge det denne gangen også, bare være litt obs på å kjenne etter så det ikke ble for mye.
Så langt var alt vel. Men altså. Endomondo er dynamisk. Og foråsiresånn, livet mitt har ikke plass til så veldig mye dynamikk sånn i en vanlig uke. Når jeg ser på søndag at okei, neste uke skal jeg løpe 6 km på mandag, 10 km på onsdag, intervaller på fredag, osv, så har jeg allerede laget en kabal. Da passer det meg veldig dårlig når jeg våkner på mandag og appen har oppdatert seg, og funnet ut at neida, 13 km på mandag! For eksempel. For det har jeg jo ikke tid til!
Samtidig har det vært så digg å ha en app som forteller meg hva jeg skal gjøre og hvor fort jeg skal løpe. I tillegg ga det meg en sånn deilig følelse av gjennomføring hver gang løpeturene ble markert som "gjort" i appen ...
Det krevde faktisk en mental omstilling, men okei! En dag satt jeg og scrolla på Instagram og kom over en eller annen løper som hadde bilde av treningsprogrammet sitt. Det viste seg å være Hal Higdon sitt. Han har jeg jo selvsagt aldri hørt om før, men tror han er en slags guru. Ti minutter senere hadde jeg lastet ned "Novice 2"-programmet, som nå er printa ut og henger på kjøleskapet.
Det er et ganske digg program! I alle fall så langt. Fire turer i uka. To relativt korte og en mellomlang i uka, og en lang hver søndag. Ingen intervaller eller noe annet spennende. Og det gjør egentlig ingen ting ... Jeg liker jo å løpe fordi jeg liker å løpe, ikke fordi jeg liker å nesten dø på ukentlig basis.
Det er fint at to av turene er såpass lite krevende (vel, hittil - denne uka er de på 6.4 km) at de kan unnagjøres nesten uansett. En halvtimes tid rett frem med løping får man alltid til, om det så er rett før leggetid eller en runde på tredemølla i lunsjen.
Ulempen når man aldri har løpt maraton før, er gjerne at man må kjenne litt etter selv hvor fort man vil løpe. Jeg sliter litt med å løpe i 30 sekunder over planlagt maratonfart i snitt på de lange turene. I hovedsak fordi jeg ikke vet hva maratonfarten min vil være, men også fordi jeg er en teit nybegynner og fortsatt ikke har kommet dithen som løper at jeg synes det er like kult å løpe litt langsommere enn jeg strengt tatt kunne, som å glede meg over gode tider. Ser jo på Insta og Strava at erfarne løpere har lange turer i ro og mak innimellom, men egoet mitt står i veien for å legge opp til det! (Noen ganger skjer det jo imidlertid av seg selv.)
Uansett er formen i alle fall blitt betraktelig bedre de siste ukene, og det er digg! Og det er våååååååår her i Rogaland, så nå kan jeg vel snart kaste buffen og overtrekksjakken over den langerma ulltoppen. Norge, keeping it real.
På søndag er det 22,5 km på planen, og når denne uka er gjennomført (her bare antar jeg at alt går etter planen, bank i bordet) vil jeg både ha løpt lenger enn jeg har gjort tidligere (har aldri løpt lenger enn halvmaraton) og flere km i løpet av en uke enn jeg tror jeg har gjort før (47, hvis jeg har regna rikitg). Begynner å ligne noe!
Er selvsagt også blitt smittet av løpesykdommen "mild helseangst", så nå går jeg bare og kjenner etter på alskens skumle vondter i rygg og kne og fot (som jeg tidligere knapt ville ha lagt merke til) og er livende redd for å pådra meg skader. Akkurat som alle løpere jeg har himlet med øynene av i årevis. Sånn kan det gå.
 |
| Man kan jo ikke trene uten en plan! Her er jeg i gang mens døtrene mine danser. Litt Tårnfrid og litt smart. |
Jeg var storfornøyd med Endomondo da jeg trente til halvmaraton i fjor. Programmet var krevende, men effektivt. Samtidig jeg pådro jeg meg jo en liten skade midt i, som gjorde at jeg måtte ta en måneds pause fra hele løpinga. Så endte opp med å ikke følge det helt så slavisk som jeg gjorde de første månedene.
Men tanken var nå uansett å følge det denne gangen også, bare være litt obs på å kjenne etter så det ikke ble for mye.
Så langt var alt vel. Men altså. Endomondo er dynamisk. Og foråsiresånn, livet mitt har ikke plass til så veldig mye dynamikk sånn i en vanlig uke. Når jeg ser på søndag at okei, neste uke skal jeg løpe 6 km på mandag, 10 km på onsdag, intervaller på fredag, osv, så har jeg allerede laget en kabal. Da passer det meg veldig dårlig når jeg våkner på mandag og appen har oppdatert seg, og funnet ut at neida, 13 km på mandag! For eksempel. For det har jeg jo ikke tid til!
Samtidig har det vært så digg å ha en app som forteller meg hva jeg skal gjøre og hvor fort jeg skal løpe. I tillegg ga det meg en sånn deilig følelse av gjennomføring hver gang løpeturene ble markert som "gjort" i appen ...
Det krevde faktisk en mental omstilling, men okei! En dag satt jeg og scrolla på Instagram og kom over en eller annen løper som hadde bilde av treningsprogrammet sitt. Det viste seg å være Hal Higdon sitt. Han har jeg jo selvsagt aldri hørt om før, men tror han er en slags guru. Ti minutter senere hadde jeg lastet ned "Novice 2"-programmet, som nå er printa ut og henger på kjøleskapet.
 |
| Min nye guru, rett etter utskrift. Kan avsløre at det gir like mye glede å krysse ut de gjennomførte timene som da Endomondo oppdaterte seg. Så det så. |
Det er fint at to av turene er såpass lite krevende (vel, hittil - denne uka er de på 6.4 km) at de kan unnagjøres nesten uansett. En halvtimes tid rett frem med løping får man alltid til, om det så er rett før leggetid eller en runde på tredemølla i lunsjen.
Ulempen når man aldri har løpt maraton før, er gjerne at man må kjenne litt etter selv hvor fort man vil løpe. Jeg sliter litt med å løpe i 30 sekunder over planlagt maratonfart i snitt på de lange turene. I hovedsak fordi jeg ikke vet hva maratonfarten min vil være, men også fordi jeg er en teit nybegynner og fortsatt ikke har kommet dithen som løper at jeg synes det er like kult å løpe litt langsommere enn jeg strengt tatt kunne, som å glede meg over gode tider. Ser jo på Insta og Strava at erfarne løpere har lange turer i ro og mak innimellom, men egoet mitt står i veien for å legge opp til det! (Noen ganger skjer det jo imidlertid av seg selv.)
Uansett er formen i alle fall blitt betraktelig bedre de siste ukene, og det er digg! Og det er våååååååår her i Rogaland, så nå kan jeg vel snart kaste buffen og overtrekksjakken over den langerma ulltoppen. Norge, keeping it real.
 |
| Det er vår! Dette er fra løpeturen min hjem fra jobb forleden. Magisk! |
På søndag er det 22,5 km på planen, og når denne uka er gjennomført (her bare antar jeg at alt går etter planen, bank i bordet) vil jeg både ha løpt lenger enn jeg har gjort tidligere (har aldri løpt lenger enn halvmaraton) og flere km i løpet av en uke enn jeg tror jeg har gjort før (47, hvis jeg har regna rikitg). Begynner å ligne noe!
Er selvsagt også blitt smittet av løpesykdommen "mild helseangst", så nå går jeg bare og kjenner etter på alskens skumle vondter i rygg og kne og fot (som jeg tidligere knapt ville ha lagt merke til) og er livende redd for å pådra meg skader. Akkurat som alle løpere jeg har himlet med øynene av i årevis. Sånn kan det gå.
Kommentarer
Legg inn en kommentar