Min første løpsrapport ever: 3-sjøersløpet, 3.11.2018.

Ei uke før løpet, etter å ha persa på 10 km.
Håpet om 1.45 var etablert for real.

Nå som jeg har laget blogg, må jeg jo også lage min første løpsrapport! Introducing: The world famous 3-sjøersløpet.

Av en eller annen grunn turte jeg ikke helt å melde meg på dette forjettede løpet før etter København. Måtte liksom bekrefte for meg selv at jeg syntes dette var noe gøy. Og det var det jo.

Alle var sånn "åååå København, du kommer til å perse* så syyyykt, det er flatt og fantastisk".

*Kan man perse når man aldri har løpt distansen organisert før? Åh, det er så mye nytt å lære. Men jeg hadde nå uansett løpt halvmaratonlengde på 1.49 sånn for meg selv en dag tidlig i sommer.

Var jo happy med tida, 1.48.26 - under 1.50, som var målet, og ikke minst siden jeg aldri hadde gjort dette før.

Men selv om København halvmaraton var superkjekt og noe jeg absolutt vil gjøre igjen, så var det jo vanvittig med folk, løping i sikksakk i 21 km, og egentlig litt kjedelig at det ikke var noen bakker.

Ja, du leste rett. Det viser seg at jeg liker å løpe i bakker. Så når alle sa "ååååå 3-sjøers, du må i alle fall legge på 5 minutter på København med den løypa" så tenkte jeg bare "okei, vi får se".

Uansett! De siste par ukene før løpsdagen var det akkurat som om kroppen omsider bestemte seg for å justere seg etter alle de grusomme intervalløktene jeg har hatt på mølla de siste ukene. Jeg hadde nesten slått meg til ro med at jeg kom til å være en 5:15 minutter på kilometeren-person, for uansett hvordan jeg syntes jeg løp, så ble dét alltid snittfart. Men poff, sa det, og så brøt jeg 5-minuttsgrensa gang på gang, med ett. Jøss. Det funker visst!

Var allikevel litt usikker da jeg stilte meg bak 1.45-fartsholderen utenfor Stavanger Forum. Sa litt sånn jovialt til kjentfolk jeg møtte at "jaja, hø-hø, vi får se hvordan dette går, da". Og prøvde å overbevise meg selv om at alt under 2 timer var innafor. Det trodde jeg jo ikke på, så da prøvde jeg å si til meg selv at 1.50 var innafor. Der var jeg litt mer medgjørlig. Men jeg hadde en liten stemme inne i meg som sa at "åh! Tenk å se 1.44!" Ja, det er den draumen me ber på, gitt.

Man har da sett vind før!

Men hah! Snakk om å ha dagen! Tror rett og slett jeg hadde skikkelig flaks pluss at jeg hadde vært litt lur ukene før. Kjørte sånn flinkt opplegg med 18 km to uker før, og så fokus på kortere intervallturer og tempoturer frem til løpet. Og akkurat passe med yoga, sånn at jeg ikke var helt utstrekt på løpsdagen, men fin og ledig i kroppen.

Og det funka. Åh, det var digg. De første 15 km var type perfekt tur. Pust og hjerte og bein jobba som var det å løpe det mest naturlige i verden. Og det er det jo kanskje? Endomondo bekrefta i øret mitt at jeg lå jevnt og trutt på rett under 5 min/km, og jeg kjente at dette var et tempo jeg kunne holde det gående lenge i. Fantastisk følelse. Ja, masse vind her og der, men det gjorde ikke så mye, for psyken var på topp. Måtte holde igjen for ikke å kjøre flat pedal. Særlig når det kom noen kule sanger på Spotify! Kilometrene kom og gikk. Passerte 4,6 km på 23.09 og 11,7 km på 58.23.

Oppoverbakkene var tøffe, men kjente jo løypa og visste at de kom. Og så bestemte jeg meg for å løpe forbi så mange menn jeg bare greide på vei opp. Ingenting er som å løpe forbi en mann opp en bakke. (Ja, barnslig, men effektivt.) Fant meg stadig noen å hekte meg på, og lurer fortsatt på om han der høye fyren i blå jakke med hodetelefoner visste at han fungerte som hare for meg i nesten ei mil. Takk for hjelpen!

Og så hadde jeg jo verdens søteste  heiagjeng,
med Heia mamma-skilt, seigmenn og et strålende smil! (Foto: 3sjøers.)

Rundt 16 km kom selvsagt den første følelsen av at okei, litt slit. Men var forberedt på det. Passerte 16 km på 1.20.29, sa Endomondo - som lå litt ute av synk med kilometermarkørene til løpet, så det var i realiteten noen hundre meter etter 16 km-merket. Da begynte så smått å regne i hodet og innså at det faktisk kunne bli 1.45. For en motivasjon! Den offisielle tida på 16,5 km var 1.21.59.

Finner ingen bilder av meg uten andre på
(og er redd for GDPR)
så siste del av spillelista får duge :)

Så kom den gruuuuusomme bakken der man forlater naturopplevelsen det er å løpe på sti langs vann og tar fatt opp opp opp i boligområder på Stokka. Å syke... kom noen nordnorske gloser ut av meg der jeg sleit meg opp bakken, men hadde vært smart med spillelista og lagt låtene jeg pleier å løpe intervaller til, til slutt. Så nå kom sang etter sang som jeg forbinder med blodsmak, og det hjalp.

Prøvde også å huske på at når man er sliten, så har man liksom bare brukt 10 prosent av energien, eller hva man nå sier, men det var omtrent like effektivt som å prøve å føde uten smerte ved hjelp av pusten. Det er ikke ALLE selvhjelpsråd som funker i praksis.

På 18 km hoppet plutselig den gamle step-instruktøren i meg frem, og jeg bestemte meg for å gi noen motiverende rop til en gjeng menn jeg løp forbi. Forventet vel egentlig at i alle fall en av dem skulle trekke på smilebåndet, men de stirret sjokkerte på meg som om jeg var fullstendig sinnssyk, og da fikk jeg så mye adrenalin blandet med lattermildhet (og muligens iblandet noe skrekk - det var tross alt høyt testosteronnivå i gjengen er!) at jeg ikke turte annet enn å spurte ("spurte") fra dem.

Det var vel det siste lille ekstra jeg ga før jeg så mål. Gubba noa, nå ble det tungt! På 19 km hadde jeg fått nok og skjønte ikke hvordan jeg skulle greie å slepe meg i mål. Vinket tilgjort entusiastisk til naboen min som sto der og heiet, men det var altså bare skuespill. Min eneste motivasjon for å ikke å stoppe opp og gå resten av veien, var vissheten om at jeg kom til å fryse sånn hvis jeg skulle gå tilbake til mål. Så da var det bare å gampe på uten å tenke.

Sånn ser man ut etter 21 km i vind!
Egoboosten var i gang!

Men så var det plutselig nedoverbakke! Fart! Her la jeg inn det jeg hadde, aner ikke hvor utslagsgivende det var, men det føltes i alle fall som jeg vant noen sekunder. Snubla inn lett overvelda og gikk rett på ei jeg kjenner som kunne fortelle meg at hun var sikker på at jeg hadde greid 1.44. 1.44.33! For en boost! Ble nummer 67 i klassen og 113 av kvinnene totalt. Hadde vært gøy å greie topp 100 en gang, tenker jeg nå. (Med restituerte-ish bein og rosa skjær i sinnet.)

3-sjøersløpet var, etter mine begreper, et kjempebra arrangement. Godt med informasjon, herlig å kunne vente inne, godt organisert og god stemning. Neste år (jada!) går jeg for under 1.40. Men det blir forhåpentligvis noen løp til innimellom nå og da!