Er jeg en egomamma?
Altså, første utfordring med hele dette maratonbloggegreiene er jo nettopp utgangspunktet for hele bloggen: Man er en mamma. Man har en 8-16-jobb. Og så skal man gjøre noe som tar sykt mye tid og krever alskens disiplin inni der en plass. Og så skal man attpåtil blogge om denne balansen da. Snakk om å gjøre det vanskelig for seg selv?
I dag, for eksempel. Jeg har laget treningsplan i Endomondo. Mer om denne under. Men planen i dag sa altså: Løp 6 km.
Det høres jo egentlig greit ut. 6 km kan man alltids greie å snike inn. En halvtimes tid, liksom.
Men så var det dette med ... eh, ja. Livet? Som i: Har ikke sett på klesvasken på to uker og alle døtrene mine går nå og stjeler mine underbukser og sokker i desperasjon (det er jo litt ille, for det første fordi førstnevnte er alt for store, og for det andre fordi det ikke blir nok til meg selv når jeg må dele med 3/4 av dem jeg bor med, og for det tredje fordi, herrejemini, hva slags mor ER jeg egentlig?!)
Slike tanker må man jo plage seg selv litt med. Nå sitter jeg for eksempel og blogger mens ungene ser på YouTube og spiser kveldsmat og hva slags mor er jeg egentlig!!! Burde jo sittet der med dem. Kokt kakao eller noe.
Men har altså kommet til en slags bunn (i den grad det er mulig) i klesvaskhaugen og barna har nå rene klær og jeg skal snart ta grep og være god mor-ved-leggetid, om ikke annet. Et stykke på veien. Så får det bli med de 6 km. Får bli yoga i stedet. Putter det på planen for "variasjon" og får være fornøyd. (Jeg lover at jeg ikke har en diagnose.)
Leste "What I talk about when I talk about running" av Haruki Murakami nylig. Han sa ikke ett ord om familie. Har han familie? Synes i så fall han kunne spandert et kapittel eller to på den dårlige samvittigheten. Er det ego å bruke så mye tid på trening når man har barn?
Veksler mellom å tenke at JA, DET ER KJEMPE-EGO, HVA ER DU FOR MOR, EGENTLIG!? og "Nisj, jeg er bare god rollemodell".
Det er en grunn til at den ene tanken står med store bokstaver, for å si det sånn.
Men foreløpig ser det ut til å gå bra, ingen tegn på tilknytningsvansker ennå, så satser på at det smyger.
Treningsplan, ja! Jeg liker planer. Ah. Planer er bra. Spontanitet og overraskelser kan noen andre ta seg av. I vår laget jeg en plan på Endomondo da jeg skulle trene til halvmaraton for første gang. Da jeg innså at jeg ikke MÅ trene HVER BIDIGE ØKT Endomondobestemte foreslo, siden jeg blant annet pådro meg både begynnende plantar fascitt og noe sykt vondt i låret i min over-iver, funket det gull. I alle fall til å få meg i gang og skjønne hva det gikk i.
Maratonplan er selvsagt noe mer ambisiøst. Laget planen torsdag kveld, og så skulle Endomondo ha meg til å starte med en eneste gang? 15 km! sto det. Hæ? Jeg lå jo bare på sofaen og trykket! Så det ble litt dårlig start, gitt. Men ble 8,5 km på fredag (planen sa 6,10, så der var jeg jo helt spinnvill) og 18 km i går, som jeg fikk beskjed om.
Her er et bilde av de neste ukene, hvis Endomondo får det som hun vil.
Så får vi se, da. Her er det mange konkurrerende faktorer inne i livet mitt på en gang. Endo-slaveriet; min egen evne til å bli mildt besatt og få skylapper; klesvasken og alt det andre gørre, huslige; å opprettholde vennskap og ekteskap og et minimum av samvær med ungene, og ikke minst ... vi går straks inn i sjølvaste DESEMBER. Med sitt galopperende ras av begivenheter og hendelser, som kan få de mest sedate og robuste av oss til å kjenne pulsen nå uante topper, før det hele blir avbrutt av et brak av en juleferie som feier teppet under oss og slenger oss ned i en sofa og rekker oss et årsbehov med sjokolade og rødvin.
Men sånn er nå en gang livet. Får øve meg på å være litt fleksibel. Følge planen, uten å bli loco kreisi "min verdi som individ avhenger av 6 km en mandag i uke 47"-person. Hahaha. Hahahahahaha. Lykke til, meg.
I dag, for eksempel. Jeg har laget treningsplan i Endomondo. Mer om denne under. Men planen i dag sa altså: Løp 6 km.
Det høres jo egentlig greit ut. 6 km kan man alltids greie å snike inn. En halvtimes tid, liksom.
Men så var det dette med ... eh, ja. Livet? Som i: Har ikke sett på klesvasken på to uker og alle døtrene mine går nå og stjeler mine underbukser og sokker i desperasjon (det er jo litt ille, for det første fordi førstnevnte er alt for store, og for det andre fordi det ikke blir nok til meg selv når jeg må dele med 3/4 av dem jeg bor med, og for det tredje fordi, herrejemini, hva slags mor ER jeg egentlig?!)
Slike tanker må man jo plage seg selv litt med. Nå sitter jeg for eksempel og blogger mens ungene ser på YouTube og spiser kveldsmat og hva slags mor er jeg egentlig!!! Burde jo sittet der med dem. Kokt kakao eller noe.
Men har altså kommet til en slags bunn (i den grad det er mulig) i klesvaskhaugen og barna har nå rene klær og jeg skal snart ta grep og være god mor-ved-leggetid, om ikke annet. Et stykke på veien. Så får det bli med de 6 km. Får bli yoga i stedet. Putter det på planen for "variasjon" og får være fornøyd. (Jeg lover at jeg ikke har en diagnose.)
Leste "What I talk about when I talk about running" av Haruki Murakami nylig. Han sa ikke ett ord om familie. Har han familie? Synes i så fall han kunne spandert et kapittel eller to på den dårlige samvittigheten. Er det ego å bruke så mye tid på trening når man har barn?
Veksler mellom å tenke at JA, DET ER KJEMPE-EGO, HVA ER DU FOR MOR, EGENTLIG!? og "Nisj, jeg er bare god rollemodell".
Det er en grunn til at den ene tanken står med store bokstaver, for å si det sånn.
Men foreløpig ser det ut til å gå bra, ingen tegn på tilknytningsvansker ennå, så satser på at det smyger.
Treningsplan, ja! Jeg liker planer. Ah. Planer er bra. Spontanitet og overraskelser kan noen andre ta seg av. I vår laget jeg en plan på Endomondo da jeg skulle trene til halvmaraton for første gang. Da jeg innså at jeg ikke MÅ trene HVER BIDIGE ØKT Endomondo
Maratonplan er selvsagt noe mer ambisiøst. Laget planen torsdag kveld, og så skulle Endomondo ha meg til å starte med en eneste gang? 15 km! sto det. Hæ? Jeg lå jo bare på sofaen og trykket! Så det ble litt dårlig start, gitt. Men ble 8,5 km på fredag (planen sa 6,10, så der var jeg jo helt spinnvill) og 18 km i går, som jeg fikk beskjed om.
Her er et bilde av de neste ukene, hvis Endomondo får det som hun vil.
 |
| Sorry, Endo. Gikk i rødt i dag. Greier kanskje å ta det igjen i morgen... |
Så får vi se, da. Her er det mange konkurrerende faktorer inne i livet mitt på en gang. Endo-slaveriet; min egen evne til å bli mildt besatt og få skylapper; klesvasken og alt det andre gørre, huslige; å opprettholde vennskap og ekteskap og et minimum av samvær med ungene, og ikke minst ... vi går straks inn i sjølvaste DESEMBER. Med sitt galopperende ras av begivenheter og hendelser, som kan få de mest sedate og robuste av oss til å kjenne pulsen nå uante topper, før det hele blir avbrutt av et brak av en juleferie som feier teppet under oss og slenger oss ned i en sofa og rekker oss et årsbehov med sjokolade og rødvin.
Men sånn er nå en gang livet. Får øve meg på å være litt fleksibel. Følge planen, uten å bli loco kreisi "min verdi som individ avhenger av 6 km en mandag i uke 47"-person. Hahaha. Hahahahahaha. Lykke til, meg.
 |
| Men det var noen nydelige 18 km i går, i alle fall! Bein av bly, men okke som. Gleder meg til neste gang! |
Kommentarer
Legg inn en kommentar