Hvis et tre faller i skogen ... (eller hvis man gjør noe og ikke forteller om det i sosiale medier)

Alle som har lest mer enn fjorten bøker i sitt liv har vel kommet over funderingen "Hvis et tre faller i skogen, lager det da lyd?"

På samme måte er det fristende å spørre: Hvis en person gjør noe som helst utenom det fullstendig banalt ordinære (jeg tror den nedre grensen må gå med det ekstremt trivielle, som å ta på seg sokker om morgenen, drikke et glass vann, gni seg i øynene, men det finnes sikkert noen influencere som har tjent gode penger på å meddele at de gjør slikt, så hva vet vel jeg) - uten å sende en snap, skrive det på Facebook eller dele det på Insta - kan det da overhodet ha skjedd?

Jeg spør, fordi jeg startet en Instagramkonto dedikert til trening i høst. Og da skjedde det noe merkelig. Umiddelbart etterpå begynte folk å spørre meg om jeg hadde begynt å trene.

Jeg hadde egentlig motsatt tanke da jeg startet denne nerde-kontoen. Målet var egentlig å ikke mase om denne treningen til gud og hvermann som ikke kunne brydd seg mindre om jeg hadde tilbakelagt 8 km på en gørr tredemølle den dagen, samtidig som jeg ønsket å koble meg opp til andre treningsnerder frem mot disse etterhvert litt hårete målene jeg satte meg. Jeg blir inspirert og informert når jeg er med i sosiale fellesskap knyttet til ting som opptar meg. Jeg synes sosiale medier er kjekt for sånt, og tenkte det kunne være fint å ha et uforpliktende sted på Insta der jeg kunne følge andre treningsnerder. Rett og slett knytte meg til et fellesskap.

Nerdenerdenerde vilt og hemningsløst. Trodde ingen så det!

For det andre synes jeg det er gøy å dele det jeg holder på med, men det er jo et slags "kontekstkollaps" på gang i sosiale medier. (Se, der fikk jeg nerdet litt!) Når det eneste alle folkene som følger deg på Facebook eller Insta har til felles, er at de kjenner deg eller vet hvem du er, er det jo bare et fåtall som synes hvert innlegg er noe interessant.

Okei, jeg jobber med kommunikasjon, jeg er sikkert yrkesskadd, men målgruppetenkning er nå en gang noe jeg driver med. Og jeg vil ikke drive og mase om trening og trening og trening på min vanlige Instagram, rett og slett fordi den kontoen skal representere hele meg til alle mulige folk jeg kjenner. Litt trening, litt unger, litt hverdagsholoi, noen glæm feriebilder, et og annet innfall. Men jeg er ikke så veldig aktiv, så hvis jeg plutselig la ut treningsbilder tre ganger i uka (for å knytte meg til det samfunnet jeg ønsker å følge i grunn nr 1), og ingenting annet (fordi jeg er veldig treig på insta sånn ellers) hadde det gitt en ganske feil representasjon av hvem jeg er. Og jeg tror dessuten det hadde virket litt masete. Men jeg har nå lagt ut ett og annet treningsbilde der også. Og når man får en medalje, synes jeg man skal legge det ut overalt, faktisk! 

Men jeg aner nå ikke helt om jeg lykkes med denne planen om å ikke mase til folk som ikke bryr seg. For folk følger med! Og som den planmessige personen jeg er, blir jeg alltid litt forvirret når planen ikke virker!

For her har jeg drevet med trening i ... 25 år? (Crikey, man eldes!) Var vel et par år mellom da jeg sluttet på fotball på mellomtrinnet og begynte med aerobic på ungdomsskolen, der jeg ikke gikk på noe spesielt, men siden har jeg nå holdt på. Løpt og svømt og hengt på treningssenter i sikkert år tilsammen av mitt liv. Da jeg studerte tok jeg til og med et offentlig godkjent kurs (i landet jeg studerte i) for å bli treningsinstruktør, med både teoretisk og praktisk eksamen. Jeg jobbet som gruppetreningsinstruktør på senter både i utlandet og i Norge i flere år, og vurderte helt seriøst å bli personlig trener en stund der. 

Dokumentasjon! De skrev navnet mitt feil, men la gå. Greide meg jo helt strålende, ser jeg. Heh.

Da den ene ungen etter den andre kom poppende og tidsklemma festet grepet, ble yoga redningen, så i 10 år var det min hovedtreningsform. Men jeg har nå holdt på med disse kondisjonsgreiene også de siste årene. 

Derfor blir jeg alltid helt satt ut når folk sier: "Har du begynt å trene?"
Begynt? 
Det er jo litt som å si: "Har du begynt å pusse tennene?"

Det er sosiale mediers feil!

For nå har jeg plutselig dokumentert det, og så har folk begynt å følge den der andre kontoen min fordi Insta har foreslått det til dem.
Og da er vi tilbake til treet som falt i skogen ...
2018 ass. Holdt folk på sånn før? "Jeg så i lokalavisen at du kom på 72. plass i orienteringsløpet i nabokommunen i helga, har du begynt å løpe?"

Kanskje er det en sånn der livsstilsgreie? Trening er jo veldig sosiale medier-vennlig materiale. Skrytemateriale. Så antas det at man legger ut slike innlegg for å skryte, kanskje? Men jeg kan med hånden på hjerte si at det ikke er min intensjon. Jfr grunn nummer 2 over. Snarere tvert imot! Jeg vil bare koble meg på et samfunn, jalla som det måtte høres ut. (Er det forresten dette som er sånne "Affinity spaces"? Må høre med den smarte kollegaen min som forsker på sånt.)

Nå må jeg bare gruble litt på hvorfor jeg synes det er så kleint å svare på det. Det er kanskje fordi jeg antar at den som spør, har en forventning om hva svaret vil handle om. At jeg har innsett at uffameg, jeg var i fryktelig dårlig form, og så tok jeg grep! Det vil jeg jo ikke ha på meg. 

Nei akk, det handler sikkert om en ego-trap, dette og. Som nesten alt annet enn det man vet innerst i seg selv er det riktige å gjøre for en selv. Konstanten i sjela. Og trening er rett og slett en sånn konstant. Selv om det deles på Instagram. (Bare å følge, forresten! Åpen konto.)