Hvordan gikk nå dette til...

Helt vanlig meg!

 Okei, jeg er helt vanlige 38 år, har et helt vanlig liv, en helt vanlig utdannelse, en helt vanlig kontorjobb, bor i et helt vanlig hus og har et helt vanlig kreisi-trebarnsfamilie-tidsklemme-fjorten skift-konstant bakpå med alt-alltid rot på vaskerommet-hverdagsliv.

Jeg har ikke en eneste meritt og har aldri ansett meg selv som noe særlig til konkurransemenneske.
Jeg har alltid trent, men det har alltid vært sånn "dette skal være gøy!" og noen mål med treninga har jeg nå i alle fall aldri satt meg.

Eier ikke pulsklokke. (Eller jo, jeg eier, men den er fra før-GPS og har ikke batteri, og så finner jeg ikke den der reima.)
Jeg har kjøpt joggeskoene mine fra billighaugen på XXL og aldri hatt noe problem med det.

Sånn som dette trodde jeg at jeg var: Dette er en liste over ting jeg har sagt til mannen min (som har tilbakelagt to maraton, ørten halvmaraton og Nordsjøritt og flere 25-30 km søndagsturer/eviglange sykkelturer enn jeg har tall på) ved flere anledninger:

Nei, jeg skal aldri bevise noe som helst. Sa brura.

"Jeg har født tre barn. Jeg trenger ikke å løpe noe maraton for å bevise noe, liksom."

"Herlighet, så er det liksom sånn at hvis du ikke har logga treninga på Strava, så finnes den ikke?"

"Jeg har ammet tvillinger. Jeg trenger ALDRI å bevise noe. Men for all del, bare løp, du!"

"Jeg bryr meg virkelig ikke om hvor fort jeg løper."

"Jeg kunne løpt en halvmaraton. En gang. Bare sånn for å ha gjort det, liksom. Men noe maraton? Aldri!"

"Hvis jeg skal springe et halvmaraton, så er det viktigste å gjennomføre. Bryr meg ikke om den tida."

"Skal vi løpe et maraton neste år?"

Hva var det jeg sa? "SKAL VI LØPE ET MARATON NESTE ÅR?"
Det verste var jo at jeg mente det. det var et sånt tilfelle der ordene bare ramla ut av munnen på meg, men idet jeg hørte dem, visste jeg at jeg var helt enig med meg selv. (Som regel er det jo omvendt. Man har en tanke som høres smart ut i hodet, men så kommer det ut av munnen, og så blir både man selv og mottakeren forvirret. Vel, i alle fall har jeg erfart det. En gang eller to.)

Svaret kom før jeg hadde fullført setninga.
"YES!"
Øh. Hva skjedde, liksom?
Nei, ikke vet jeg.
Denne bloggen er derfor et slags forsøk på å forstå meg selv, og ikke minst et forsøk på å beskrive veien mot et fullt maraton. Som jeg altså har observert som pårørende ved et par anledninger, and it ain't pretty. HVORFOR VIL JEG DETTE?
Aner ikke. Vet bare at jeg vil. Og jeg er en sånn som får fikse ideer. Så dersom jeg ikke blir skadet eller noe annet uforutsett, så kommer faktisk dette til å skje.

Oh my god.

Plutselig var dette en vane, liksom?

Okei. Et forsøk på å forstå: Liste over ting som har skjedd siden i vår:

- Jeg fant plutselig ut at EUREKA! Hvis man bare roer tempoet bittelittegrann, så får man faktisk til å løpe litt mer enn ei mil (som alltid har vært min maks).

- Med denne nyervervede kunnskapen sprang jeg plutselig en søndagstur på 15 km. Jeg bare "hmmm ... det var jo gøy ..."

- Mannen hoppet i taket da jeg, mens jeg sto og kokte opp tevann, sa at jeg ville vi skulle løpe halvmaraton, og før jeg hadde satt munnen til koppen hadde han meldt oss på i København.

- Ordet fanger! Jeg ble en sånn med Endomondo (men ikke Strava, som jeg har skjønt er liksom The Greie, da. Men har betalt et år med Premium på Endomondo fordi da fikk jeg sånn treningsprogram-mulighet.)

- Så vips var vi i København og jeg var for første gang etter to tiår med mer eller mindre aktiv joggevirksomhet ("mindre" var noen år med noe kne og noe greier) med i et organisert løp.

- Det var kjempegøy! Og blytungt! Slepte meg i mål på 1.48, og hadde helt glemt alle tidligere ideer om at "det viktigste er å delta og bli sliten". For 1.48 første gang og med litt teit oppkjøring (sykdom og bla bla bla) ... må vel kunne slå den?

- Og i helga var det 3-sjøersløpet, og det var jo gøy.

Hurra! 

Blod på tann etter Køben, mange kjedelige intervalløkter på tredemølla i gymmen på jobb, samt elendig mamma-virksomhet hver eneste søndag ("Nei, mamma kan ikke gjøre NOE koselig denne søndagen, for jeg må løpe langtur") gjorde susen, og jeg hadde  skikkelig dagen i den lille orkanen som herja Stavanger på lørdag. Snofla og sikla meg inn over mållinja på 1.44.33, og slo altså Køben med 4 minutter. JIPPI, rett og slett!! Ut på Instagram og Snapchat og Facebook sporenstreks!

Veldig merkelig å være en sånn person.

Men ja! Nå blir det maraton høsten 2019. Har et par på hånda, ikke helt bestemt hvilket ennå - det vil nok annonseres med brask og bram. 

Denne bloggen er rett og slett ment som motivasjon og dokumentasjon for meg selv og kanskje litt inspirasjon (eller underholdning?) for andre.

Kan love at det ikke blir fitnesstips (styrketrening er seriøst gørr), kostholdsråd med liste over antall gram proteiner og fettsyrer eller fancy selfier av typen "jeg later som jeg skriver noe inspirerende, men vil helst at dere skal se
på rumpa mi og skrive "åååå du er så fiiiin" i kommentarfeltet".

Denne bloggen handler rett og slett om at en helt alminnelig person med tre unger, full jobb, et slags sosialt liv og en seriøs serie-FOMO setter seg hårete mål. Mens resten av livet ruller og går.

Det kan bli bilder av bustete hår, uplanlagte ansiktsuttrykk, fine utsikter. Og - dette kan jeg love, because of who I am as a person: Ganske mange ord.

Klar, ferdig, gå!